Glasskutteren er et spesialverktøy designet for å kutte glass; det er ikke en konvensjonell kniv, så dens mekanisme involverer ikke "skjæring" i vanlig forstand. I stedet utnytter den på en smart måte den sprø naturen til glass-som sprekker langs svake linjer i stedet for å motstå kraft-for å skape en ekstremt fin sprekk på overflaten av glasset. Denne sprekken ledes deretter til å forplante seg i ønsket retning, for derved å oppnå et rent brudd i glasset.
1. Kjernedriftsprinsippet til glasskutteren: induserer sprø brudd.
Glass er et sprøtt materiale med et uordnet atomarrangement og ingen duktilitet. Dens sårbarhet ligger i det faktum at når en liten sprekk dannes på overflaten, vil den forplante seg raskt under ytre kraft. Funksjonen til en glasskutter er å bruke et materiale betydelig hardere enn glass for å presse en ekstremt fin ripe inn i glassoverflaten; bunnen av denne ripen er ekstremt skarp, og skaper et massivt spenningskonsentrasjonspunkt.
Når vi påfører glasset en bøyekraft langs denne ripen, konsentreres spenningen ved bunnen av ripen. Sprekken forplanter seg deretter raskt og rent langs banen med størst spenningskonsentrasjon-det vil si ripen-omtrent som å åpne en glidelås, og til slutt deler glasset i to.
2. Hemmeligheten bak glasskutterblader: hardhet er nøkkelen.
Kjernen til en glasskutter ligger i bladet; materialet til bladet avgjør om det kan sette spor på hardt glass.
Diamantblader har den høyeste Mohs-hardhetsgraden på 10. De tilbyr den største hardheten, utmerket kuttepresisjon og lang levetid, men er også de dyreste. De brukes hovedsakelig til profesjonell eller høy-skjæring.
Karbidblader, vanligvis laget av wolframkarbid, har en Mohs-hardhet på 8,5–9. De gir utmerket valuta for pengene og er svært slitesterke-, noe som gjør dem til den mest brukte typen i dag. De er egnet for daglig bruk i husholdningen og generelle ingeniørapplikasjoner.
Uansett om det er diamant- eller karbidblader, forblir prinsippet det samme: bladet må være hardere enn glasset for å lage en ripe på overflaten.
